Høyt oppe

Nå gleder jeg meg skikkelig til fredag! Sånn skikkelig skikkelig! Har ikke gledet meg til noe så mye siden jeg skulle til Pyreneene med Cathrine og Mariell. Det føles herlig.

Jeg har sendt noen fler meldinger med Alba, jenta som spiller på laget, og jeg fortalte at jeg har hatt endel problemer med kneet. Da skrev hun tilbake at det skulle jeg ikke begymre meg over i det hele tatt. Hun hadde operert kneet to ganger og en av gangene for korsbåndet. Og hun hadde også begynt å spille håndball igjen i år, så vi var to. Snakker vi flaks eller? Eller, litt flaks i uflaks på en måte. Da vet de jo masse om det. Kanskje litt mer en mirakel-mannen jeg var hos for noen dager siden som sa at i Spania opererer de ikke korsbåndskader. For noe vissvass. Hehe

Uansett, nå har jeg noe å virkelig se frem til. Også blir jeg sikkert kjent med enda flere spanjoler! Dette kommer til å bli gøy. Huff, dere må jo tro jeg er manisk depressiv eller noe. Men sannheten er at en utvekslingsstudents følelsesliv går fortere opp og ned enn en 14 åring midt i værste pubertet. Noen dager er man veldig høyt oppe og andre  ganger er man så langt nede at man ikke vet hva man skal gjøre engang. Heldigvis har jeg nesten bare hatt gode dager og få av de tunge.