Cinco meses en España

5 måneder i Spania sa du?  Rart ikke sant?

I dag er det 5 måneder siden jeg med gråten i halsen satte meg på flyet fra Gardermoen etter å ha sagt hade til kjæreste, familie og venner. Det var utrolig, utrolig tøft, og jeg kan vel kanskje si at det er noe av det vanskeligste jeg har gjort før. Man glemmer så lett at det "kun" er for 10 måneder. Jeg kommer jo faktisk hjem snart. Siden jeg går 2.Bachillerato slutter vi tidligere enn de andre klassene til sommeren. Derfor kommer jeg hjem i begynnelsen av Juni. Altså, 4 måneder igjen en España. Herlig!

Har jeg lært noe da? På 5 måneder. Det flesteparten av dere nok sikkert lurer på er jo hvordan det går med spansken. Det går bra igrunn. Jeg snakker flytende nok, selv om det er ord jeg ikke forstår og verb jeg ikke klarer bøye riktig. Men jeg kan nok til å forklare et ord, om jeg ikke vet hva det er. Om dere skjønner. Bare tenk på engelsk. Er det et ord du ikke vet hva er på engelsk, så kan jo de fleste forklare ordet, slik at den man snakker til skjønner det. Sånn er det på spansk for meg nå. Fikk skryt av Erika på skolen om at hun syntes jeg snakket veldig bra. Jeg kunne holde en samtale om det meste, og jeg skjønte jo alt! Det liker jeg!  Ellers, utenom spansk, så har jeg jo lært hvordan spanjolene lever livet. Skikker, væremåte, spansk humor, musikk og utrolig mye mer. Man må ha bodd her en stund for å forstå seg på spanjolene tror jeg. Det kan ikke forklares, det må oppleves. Selv om jeg prøver så godt det lar seg gjøre å forklare hvordan det er å bo her.

Jeg snakket med mattelæreren min i dag også. På anbefaling av pappa. Jeg hadde med meg den norske matteboka på skolen, og jeg ba om å få snakke litt med han etter timen. Så da fikk han bla litt frem og tilbake og kikke i den norske matteboka for å se hvilket nivå jeg er på. Også fikk jeg forklart at jeg gjør så godt jeg kan. Han sa at det viktigste var ikke å få til alt, men å prøve. Så nå vet vi hvor vi står. Jeg skal prøve, og han skal ikke bli sur når jeg ikke har fått det til. Pappa, vi fortsetter skype-undervisning i matte så fort begge har tid.

Uansett, nå har jeg vært her i 5 måneder, uten familie, kjæreste og venner, og det er bare 4 måneder igjen. Jeg gleder meg masse til å komme hjem til Norge. Det er ganske tøft å bo i et annet land, men annet språk og fullstendig anderledes levemåte enn den norske jeg er vandt med. Hannah og jeg snakket sammen i stad. Vi kom frem til at borte er bra, men hjemme best. Jeg trives veldig godt her, jeg har mange venner, og familien er bra, men ja, jeg savner Norge også.

I dag er skal jeg forresten på håndballtrening for første gang! Jeg kjenner ingen, jeg vet ikke hvor det er, hvordan jeg kommer meg dit, eller hvordan treningen er. Wish me luck! Det kommer til å bli dødsbra!