Grensa mellom Frankrike og Spania

Ja nå skal dere sannelig få høre en god historie. Og det er en historie både Mariell, Cathrine og jeg er enige om at vi kommer til å huske lenge! Mariell, Cathrine og Runa bestemte seg jo tidligere i dag for å ta ferden mot grensa mellom Spania og Frankrike. Bare for å stå med en fot i hvert land. Og fordi Mariell og Cathrine aldri virkelig hadde stått på ekte fransk jord.

Cathrine og Mariell helt intetanende om hva som venter dem i de neste timene.

Vi googlet litt og sjekket på Google Maps om hvor langt det var å gå fra siste busstopp i Spania og over til Frankrike. Vi skulle ikke trenge noe pass for å komme over til Frankrike, så det skulle jo være greit. Vi satte oss på bussen og reiste avgårde. På bussen møtte vi på noen folk som lurte på hvor vi skulle.

På bussen

Guttene: Hvor skal dere?

Mariell: Eh, til Frankrike!

Guttene: Til Frankrike? Men det går ingen buss over dit.

Mariell: Vi vet det. men vi skal gå.

Guttene: GÅ?!!! Men det tar jo sånn 2 timer eller noe!

Vi: Nei, det står jo 20 min på google maps.

Guttene: jaha, men hva skal dere der?

Vi: Eh.. vi skal bare se grensa.

Guttene: haha ja lykke til!

Så da begynte vi å gå. Vi syntes det var litt rart at de sa det var så langt å gå, for det var jo ikke noe langt egentlig. Vi trodde egentlig de bare hadde funnet det på, fordi de ville ha oss fra å gå dit. De ville heller at vi skulle bli med dem til en bar. Men det kom jo ikke på tale. Uansett. Siden de sa at det var så langt så gikk jeg inn i en annen butikk og spurte en hyggelig gammel mann om hvor langt det var til grensa til Frankrike. Det var visst ikke så langt, men vi måtte nok regne med å bruke en time. Og det var jo ikke noen vits i å gå nå for vi ville jo ikke fått sett noen ting, siden det ville bli mørkt innen en halvtime. Men det var jo ikke så farlig for oss, for vi skulle jo bare stå litt på grensa.

Vi gikk videre. Etter å ha gått langt om lenge begynner det å blåse endel, og vi takket oss selv for at vi tok på oss vindjakker alle sammen. Ellers ville nok dette blitt en heller kald opplevelse. Etter enda en stund roper Cathrine plutselig.

Cathrine: åj! Det er politiet!

Politiet svinger sakt opp på siden av oss mer blålys på og spør hvor vi skal hen så sent i mørket.

Vi: Eh.. Til Frankrike.

Politiet: Gående?!

Vi: Ja?

Politiet: Men det er jo mørkt. Og dere har ikke refleks.

Da drar Cathrine frem to reflekser og vifter litt kry med dem. Politiet ser vel heller litt oppgitte ut og ber oss i det minste gå på den riktige siden av veien. Så da bytter vi side og fortsetter ferden videre mot grensa. Og ikke spørr hvorfor vi ikke spurte politiet om hvor langt det var igjen å gå.

Etter enda en stund kom vi til et skilt der det sto: 3 km igjen til frankrike. GREAT! Da hadde vi gått i omtrent en evighet.

Her er det bare 1 km. igjen. Det er uten tvil den lengste kilometeren jeg noen gang har gått. Jeg foreslo at vi kunne jo gå til Toulouse i samme slengen, nå som vi var så godt igang. Min tørre humor var ikke fullt så velkommen på dette tidspunktet tror jeg. Haha

Ferden fortsatte i mørket. Heldigvis for oss var det stjerneklart så vi hadde månelyset bak oss. Da så vi i det minste hvor vi satte føttene. Etter så lang tid begynte jo til og med vi å bli litt bekymret for om vi i det hele tatt skulle finne grensa. Det begynte jo faktisk å bli ganske kaldt. Og om det ble overskyet ville vi jo ikke se hånden forran oss engang. Det var jo stupmørkt og ingen gatelys. Og akkurat i det jeg sa at om vi ikke kom til grensa innen 10 minutter, så måtte vi snu så vi et skiltet der det sto Frankrike. Målet var nådd! Vi småløp nesten bort til skiltene. Og der sto vi i 10 minutter og poserte litt og testet ut fransk luft og jord, før vi begynte den lange veien tilbake igjen.

2 timer og 1 mil senere var Mariell, Cathrine og Runa tilbake til stedet der de snakket med den gamle mannen som sa det ikke var så lurt å gå så sent. Gjett hvem vi møtte. Jo, nettopp denne gamle mannen. Han lo godt da han så oss komme tuslende.

*on the road again*

Mannen: Så dere noe? Det er jo ikke noe lys.

Ah! Var det DET han hadde ment. At det ikke var opplyst på veien bort. Jeg hadde jo trodd at han mente det var så mørkt at vi ikke ville se noen ting på grensa. Ikke at det var så mørkt på veien. VI hadde jo regnet med at veien hadde gatelys. Men det var det jo ikke.

Mannen: Ja det var langt ikke sant? Dere brukte vel en time?

Ah! Var det DET han hadde ment. Jeg trodde han mente en time til sammen. Altså 30 min til grensa og 30 min tilbake. Sånn går det når man ikke skjønner alt. Men han var virkelig hyggelig. Han hadde jo prøvd å advare oss mot å gå så langt fordi det ville bli mørkt snart. Men neida, det ville ikke stae nordmenn (kvinner) høre på. I ettertid tenkte vi jo at det var kanskje ikke det lureste vi har begitt oss ut på her i Spania. Men vi kom oss da tilbake igjen. Selv om det kostet livet til mine kjære UGG-boots, og endel kalorier. Da vi endelig kom tilbake til landsbyen hadde bussen nettopp gått, så vi måtte vente 2 timer på neste. Så vi satte oss på en koslig, lokal bar og spiste torilla de patata og snakket. Ufattelig merkelig igrunn at vi brukte lille julaften på å gå inn til grensa mellom Spania og Frankrike. Og at det faktisk er julaften i morgen, DET er helt sick. Jeg eier ikke julestemning i det hele tatt. Noe som igrunn er helt greit, for da blir det ikke så trist å sitte her, mens familien hjemme skjærer opp ribba og åpner julegavene.