Svar på spørsmål fra Solveig

Jeg satt og bladde og så litt på kommentarer dere har skrevet. Plutselig fant jeg en kommentar fra Solveig som jeg ikke hadde sett før. Beklager sent svar, men nå kommer det i alle fall. "Mejor ahora que nunca" Eller, bedre nå enn aldri.

Vet du om det er lett eller vanskelig og få året godkjent og hva krava for å få det godkjent?
Det kommer veldig ann på hva din Videregående skole gjør. Jeg vet om folk som kommer inn uansett hvor dårlige karakterer de får og hvor mange fag de stryker i, og jeg vet om folk som må bestå alt for i det hele tatt ha noen kjangse til å få det bestått. Så her vil jeg nesten si at du burde høre med andre utvekslingsstudenter som har gått på din skole, og høre om de hadde problmer med å komme inn igjen. I utgangspunktet må man egentlig bestå alt, men mange skoler ser med litt snillere øyne på de som er i land med andre språk enn engelsk. Krysser fingrene på at skolen min gjør det. Uansett så mener jeg at et nytt språk er verdt et år om igjen på vgs. Det er kjipt, ja, men så snakker jeg jo et nytt språk som ikke mange andre snakker i Norge. I tillegg må man ha rundt 30 skoletimer pr. uke i utvekslingsslandet + matte. Evt kan man ta matte som privatisteksamen når man kommer hjem, om man skulle finne ut at nivået er litt for høyt. (blir nok min redning)

Synes du det har vært vanskelig å være der alene og i en ny familie i og med at kulturen er så forskjellig osv, og hva har vært værst?
Jeg har blitt litt overrasket over hvor lite problem det egentlig har vært. Noe av det rareste har vel vært og møte vertsfamilie for første gang, ikke snakke språket og så skulle bli med hjem til dem og spise middag sammen med dem, bo hos dem, og gå å ta fra kjøleskapet som om jeg har bodd der hele livet. Det er selvfølgelig bare de første dagene det er sånn, men det føles likevel rart.

Å være her alene har ikke vært noe problem. Jeg har skype, så jeg kan snakke med de hjemme om det skulle være noen problemer. Og jeg har greid meg utrolig godt uten foreldre og alt trygt fra Norge. Nå har jeg virkelig funnet ut at jeg klarer meg utmerket på egenhånd og at jeg klarer ordne opp i hva det skulle være av problemer. Og problemer kommer jo underveis, helt sikkert. Jeg har ikke hørt om en eneste utvekslingsstudent som ikke har hatt noen problemer i det hele tatt.

Kulturen er helt klart forskjellig her, og det er mye som skal læres. Man prøver og feiler, men jeg har hatt det utrolig morsomt underveis. Gjør man en feil så må man nesten bare le av seg selv, sammen med spanjolene som ikke nøler med å le om man gjør noe merkelig. Men de mener jo ikke noe vondt med det.

Jeg kan ikke si at jeg har hatt så mange dårlige opplevelser her. Selv om jeg har byttet familie mange ganger, så har det ikke vært fordi jeg har hatt noen dårlig opplevelse. Det står mer om alle byttene på bloggen. Første bytte skjedde allerede før jeg dro fra Norge, andre bytte var fra vertsfamilien i Madrid (under forkurset i spansk) rundt midten av september, tredje bytte skjedde i midten av Januar og fjerde bytte skjedde nå i forrige uke. Så jeg har vært mye rundt om. Om jeg skal nevne noe negativt så må det være at noen ikke har evne til å forstå hva en utvekslingsstudent må gjennom iløpet av året. Mangel på forståelse fra enkelte lærere/vertsforeldre er ikke alltid like lett og forholde seg til. I alle tilfellene snakker disse personene kun spansk, og har ingen erfaring med vanskelighetene ved å lære seg et nytt språk, og/eller leve i et annet land uten familie, venner og alt kjent. Igrunn er det jo mangel på kunnskap, så jeg håper at mitt opphold her i Zaragoza kanskje kan åpne øynene litt mer for enkelte svært trangsynte personer (ja, jeg refererer til geografilæreren min)

Kunne du mye spansk fra før av?
Vel, nei. Jeg hadde hatt spansk i 4 år på skolen, men jeg kunne omtrent like mye som Cathrine som kun hadde hatt et 14timers lynkurs i spansk da hun dro til Spania. Jeg kunne det basice, som at to ll´er uttales j, jeg hadde en del ord, og jeg kunne sånn halvveis bruke nåtid, men hadde problemer med å bøye verb slik at de ble i riktig person. Jeg kunne så og si ingenting. Men det er utrolig hvor fort man lærer. Jeg snakker ikke perfekt nå heller, og jeg sliter med enkelte tidsformer (ettersom spansk har mange tidsformer som ikke engang finnes på norsk), men det kommer seg hver dag, og ordforrådet blir stadig større. Poco a poco, som spanjolene sier. Litt og litt.

Håper dette var svar på sprøsmålene dine, Solveig, og om det er noe mer du eller noe andre lurer på så er det bare å spørre. Jeg skriver for at folk skal få vite mer om hvordan det er å bo i et annet land med et annet språk. Jeg syntes selv det var lite info om Spania da jeg skulle reise, men jeg fant noen blogger som hjalp meg veldig. Kanskje min blogg kan være til hjelp for andre? Nervøse foreldre som lurer på om det er så lurt å la barna sine reise, eller nysgjerrige, fremtidige utvekslingsstudenter.