04.oktober

For et vær! Nå har det tordnet og lynt de siste 5 timene. Begynte vel i femtiden i ettermiddag og holder fremdeles på nå klokken 9 på kvelden. Klokken 5 var det ikke lyn da, fordi det blir ikke mørkt før kvart over 6. Veldig merkelig det her. 5 over 6 begynner det å skrumre litt, og kvart over 6 er det stummende mørkt. Sola står liksom midt på himmelen til da, og så går den ned på ti minutter. Hellen fortalte oss at slik er det hele året. Forandrer seg nesten ikke. Så vi er blitt vandt med å passe på så vi er kommet hjem før kvart over 6, om vi er utenfor barnehjemmet. Skal helst ikke gå rundt etter at det er mørkt. Så sånn sett er det jo veldig greit at vi vet nøyaktig når vi må være tilbake. Ikke at vi er så veldig mye utenfor barnehjemmet da. De eneste dagene vi er utenfor er på fridagene våre, som er torsdag og søndag. Og da drar vi bare til nærmeste kjøpesenter for å komme på internett, spise på cafe og kjøpe mat. Resten av uka er vi innenfor barnehjemmets piggtrådgjerder.

Husker Marit fortalte oss at vi nok kom til å føle oss litt innestengt etter en tid. Og ja, nå føler jeg meg en smule innestengt. Men det gjør jo forsovet ingenting. Jeg får trent, lest, sovet 9-10 timer hver natt (noe som er helt utrolig i forhold til hva jeg normalt gjør) og føler meg unormalt opplagt hver dag. Skikkelig deilig å ha ordentlig god tid om morgenen. Først trener jeg en time, så dusjer jeg, og så koker vi egg og tevann og spiser god frokost med ristet brød osv. Så vi tar det ordentlig med ro her nede. Hakuna matata for å se det sånn!

Jeg vet igrunn ikke helt hva jeg skal fortelle om. Dagene er jo ikke så forferdelig forskjellige fra hverandre akkurat nå, så er ikke så mye interessant å fortelle om. Eller jo! Kom plutselig på en ting som skjedde i dag. Akkurat da vi var satt oss ned i stua med lunsj, kom det en stor lastebil inn på barnehjemmet med sikkert 10 menn. Vi syntes det var litt merkelig, men fortsatte å spise bare. Plutselig står en av disse mennene utenfor døra (som er åpen) og spør oss hvordan vi har det, hvor vi er fra osv osv. De skulle visst fikse en vannpumpe eller lignende her. Kan ikke skjønne at de trengte så mange til å gjøre det men. Uansett. Vi svarte at vi hadde det bra, og at vi var fra Norge. Og da sa han: ”Åh! Norge! Husker dere skyteepisodene der? Dere er vel kommet over det nå?” Eh.. om vi Husker skyteepisoden og bombeangrepet? Nei, du jeg tror nesten jeg har glemt det faktisk. Hver gang det smeller høyt hopper jeg omtrent 10 meter i lufta bare fordi jeg blir så skremt. Jeg kan ikke fatte hvor lite noen tenker før de snakker. Nå vet jo ikke jeg hvor mye han egentlig visste om dette angrepet, og han kunne jo umulig vite at jeg faktisk kjente to av de som ble drept. Men likevel. Jeg tror kanskje jeg hadde tenkt meg om to ganger før jeg spurte en New Yorker om han/hun fremdeles husker 11.september.. Og det er jo ti år siden, ikke to måneder.

Dette er utendørsklasserommet jeg snakker om noen ganger. Synes det er så fint! Er veldig deilig å sitte her å ha leksehjelp isteden for inne i The Hall. Der blir det alltid så varmt. Miji, kunstneren her har malt alle bildene :)